Kartografien

Grofs kart over det ubevisste har tre lag. Det er ikke en teori vi ber deg tro på, men en oversikt som gjør det lettere å forstå det som viser seg når pusten åpner.

Hvorfor et kart

Stanislav Grof satt ved siden av mennesker i tusener av sesjoner, først med LSD i Praha og Baltimore, senere med pust. Det de fortalte, sprengte rammen for den psykologien han var utdannet i. Minner fra livshistorien var der, men også noe eldre: kroppslige opplevelser som lignet fødsel, og erfaringer som gikk ut over den enkelte. Kartet er hans forsøk på å ordne det han hørte, ikke en lære om hvordan psyken må være. Han kalte det selv en utvidet kartografi, og mente det som en forlengelse av det som fantes fra før, ikke en erstatning.

Det er slik vi bruker det: som orientering. Fasilitatoren kjenner terrenget og vet hva som er vanlig. Du trenger ikke tolke underveis.

Det biografiske

Livshistorien. Minner, relasjoner, det som skjedde og det som manglet.

Grof observerte at minner med samme følelsesladning henger sammen, på tvers av alder og situasjon, og kalte slike klynger for systemer av fortettet erfaring, COEX på engelsk. En pusteøkt åpner gjerne én slik klynge om gangen: en følelse fra et møte i voksen alder kan lede til en scene fra skolegården, som leder videre til noe fra tidlig barndom. Tråden er følelsen, ikke tidslinjen.

Det perinatale

Fødselen som kroppslig og psykisk grunnmønster. Grof deler den i fire faser, de basale perinatale matrisene, BPM I til IV.

BPM I er livet i livmoren før fødselen begynner. Når det var godt, ligner det ro, flyt og grenseløshet. Når det ikke var det, kan det kjennes som uro uten kilde.

BPM II er at riene har begynt mens utgangen ennå er lukket. Press, innestengthet, det som ikke har noen vei ut. Mange kjenner igjen dette laget fra tider i livet der alt sto stille.

BPM III er passasjen gjennom fødselskanalen. Kamp, intensitet, kraft og kaos på én gang. Grof kaller det kampen mellom død og gjenfødelse.

BPM IV er selve fødselen. Slippet, lettelsen, begynnelsen. Noe gammelt tar slutt og noe nytt puster for første gang.

Du trenger ikke tro at du husker din egen fødsel for at dette skal være nyttig. Matrisene er et mønster kroppen ser ut til å kjenne, og de dukker opp som fornemmelser, følelser og bilder som ellers ville vært vanskelige å plassere. Når fasilitatoren kjenner mønsteret, er det lettere å la det gå sin gang.

Det transpersonale

Det som går ut over den enkelte: forfedre, arketyper, natur, det hellige. Ord dekker dårlig her, og det er greit.

Grof brukte mange år på å beskrive dette laget nøkternt, uten å gjøre det til religion. Det han fant, var at slike erfaringer forekommer hos helt vanlige mennesker under helt vanlige forhold, at de ofte er de mest betydningsfulle i en sesjon, og at de ikke lar seg forklare bort. Vi ber deg ikke tro på dem. Vi ber deg la dem være det de er hvis de kommer.

Hva kartet er godt for

Kartet gir språk. Når du deler i sirkel, hjelper det å kunne si «dette kjentes biografisk» eller «dette var mer BPM II enn noe jeg kan forklare», og bli forstått. Det gir ro under økten, fordi fasilitatoren har sett terrenget før. Og det gir en beskjeden holdning til egne opplevelser: de er lag i noe større, ikke bevis for noe.

Kildene er Grofs egne: «Psychology of the Future» (2000), «Holotropic Breathwork» (Stanislav og Christina Grof, 2010) og «The Way of the Psychonaut» (2019). Vi gjengir dem med egne ord og har ikke lagt til noe.