Å våkne er ikke det samme som å vokse

Moderne spiritualitet er opptatt av oppvåkning: de store øyeblikkene, glimtene av enhet, opplevelsen av at grensen mellom deg og verden blir tynn. Slike øyeblikk er ekte, og de er ikke sjeldne. En pusteøkt kan gi dem. Det kan en natt i fjellet også, eller en fødsel, eller sorg.

Ken Wilber skiller mellom å våkne opp og å vokse opp. Det første er tilstander. Det andre er hvordan vi lever etterpå: hvordan vi tar ansvar, holder relasjoner, tåler det vanlige.

Tilstander og trinn

Skillet er enkelt å si og lett å glemme. En tilstand kommer og går. Den kan være så sterk som noe du har opplevd, og den er likevel forbi når musikken slutter. Et utviklingstrinn går ingen steder. Det er den plassen du tolker verden fra, og den plassen du tolker tilstanden fra når den kommer.

Wilber bygger på et hundreår med utviklingspsykologi når han beskriver trinnene, og på kontemplative tradisjoner når han beskriver tilstandene. Poenget hans er at de to er uavhengige av hverandre. Du kan ha dype tilstander og et umodent syn på deg selv og andre. Du kan være moden og aldri ha hatt en mystisk opplevelse. Han er tydelig på at det finnes lærere som er våkne og ikke voksne, og at det har gjort skade. Det står blant annet i «The Religion of Tomorrow» (2017) og «Integral Meditation» (2016).

Hva pusten gir

Grof Breathwork gir tilstander. Det er metodens styrke, og den er til å stole på: uten stoff, i et rom med andre, med musikk og en sitter ved siden av, kommer psyken dit den trenger, ofte lenger enn folk hadde tenkt seg. Stanislav Grof bygde hele kartet sitt på det han så i slike tilstander.

Men Grof var også nøktern på et punkt som ofte hoppes over: en opplevelse er ikke det samme som en forandring. Det som skjer på matta, er råstoff. Om det blir til noe, avgjøres i ukene og månedene etterpå, i hvordan du sover, hva du sier til dem du bor med, om du gjør det du så at du måtte gjøre. Han insisterte på integrasjon, og han mente det praktisk.

Derfor rammen

Grof Breathwork kan gi det første. Rammen rundt, deling, integrasjon og tid, er der for det andre. Derfor er forsamtalen, helseskjemaet og oppfølgingen ikke byråkrati. De er en del av arbeidet.

Delesirkelen er stedet der en tilstand får et språk, og der du hører at andres reise var like ekte og helt annerledes. Oppfølgingen en uke senere er stedet der det viser seg om noe holdt. Og tiden imellom, den vanlige tiden med jobb og oppvask og folk som ikke var der, er stedet der veksten faktisk skjer, hvis den skjer.

Vi kan ikke love vekst. Ingen kan. Det vi kan gjøre, er å holde en ramme der oppvåkningen ikke blir stående alene, og der det langsomme får plass. Bli gjerne med på den delen også.

Kilder: Ken Wilber, «Integral Meditation» (2016) og «The Religion of Tomorrow» (2017); Stanislav Grof, «Psychology of the Future» (2000); Stanislav og Christina Grof, «Holotropic Breathwork» (2010).